Hopp til innholdet

Palmesøndag (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Sak 9,9–10

    9 Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han og full av frelse, ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen. 10 Og jeg vil utrydde vognene i Efra’im og hestene i Jerusalem. Alle krigsbuer skal avskaffes, og han skal tale fred til hedningene. Hans herredømme skal nå fra hav til hav og fra elven til jordens ender.

    Lesetekst 2: Fil 2,5–11

    5 La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. 9 Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, 10 for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

    Evangelietekst: Joh 12,1–13

    1 Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde reist opp fra de døde. 2 Der holdt de et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som lå til bords sammen med ham. 3 Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft. 4 Da sier Judas Iskariot, en av disiplene hans, han som skulle komme til å forråde ham: 5 Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige? 6 Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den. 7 Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til dagen for gravferden min! 8 For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. 9 En stor mengde av jødene fikk nå vite at han var der. Nå kom de dit, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som han hadde reist opp fra de døde. 10 Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus, 11 fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld og trodde på Jesus.

    12 Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

    Ὁ οὖν Ἰησοῦς πρὸ ἓξ ἡμερῶν τοῦ Πάσχα ἦλθεν εἰς Βηθανίαν, ὅπου ἦν Λάζαρος ὁN τεθνηκώς, ὃν ἤγειρεν ἐκ νεκρῶν.N 2 Ἐποίησαν οὖν αὐτῷ δεῖπνον ἐκεῖ, καὶ ἡ Μάρθα διηκόνει· ὁ δὲ Λάζαρος εἷς ἦν τῶνN ἀνακειμένων σὺν αὐτῷ. 3 Ἡ οὖν ΜαρίαN λαβοῦσα λίτραν μύρου νάρδου πιστικῆς πολυτίμου, ἤλειψεν τοὺς πόδας τοῦ Ἰησοῦ, καὶ ἐξέμαξεν ταῖς θριξὶν αὐτῆς τοὺς πόδας αὐτοῦ· ἡ δὲ οἰκία ἐπληρώθη ἐκ τῆς ὀσμῆς τοῦ μύρου. 4 Λέγει οὖνN εἷς ἐκ τῶν μαθητῶν αὐτοῦ, Ἰούδας Σίμωνος Ἰσκαριώτης, ὁ μέλλων αὐτὸν παραδιδόναι, 5 Διὰ τί τοῦτο τὸ μύρον οὐκ ἐπράθη τριακοσίων δηναρίων, καὶ ἐδόθη πτωχοῖς; 6 Εἶπεν δὲ τοῦτο, οὐχ ὅτι περὶ τῶν πτωχῶν ἔμελεν αὐτῷ, ἀλλʼ ὅτι κλέπτης ἦν, καὶ τὸ γλωσσόκομον εἶχεν,N καὶ τὰ βαλλόμενα ἐβάσταζεν. 7 Εἶπεν οὖν ὁ Ἰησοῦς, Ἄφες αὐτήν· εἰςN τὴν ἡμέραν τοῦ ἐνταφιασμοῦ μου τετήρηκενN αὐτό. 8 Τοὺς πτωχοὺς γὰρ πάντοτε ἔχετε μεθʼ ἑαυτῶν, ἐμὲ δὲ οὐ πάντοτε ἔχετε.

    9 Ἔγνω οὖν ὄχλοςN πολὺς ἐκ τῶν Ἰουδαίων ὅτι ἐκεῖ ἐστιν· καὶ ἦλθον οὐ διὰ τὸν Ἰησοῦν μόνον, ἀλλʼ ἵνα καὶ τὸν Λάζαρον ἴδωσιν, ὃν ἤγειρεν ἐκ νεκρῶν. 10 Ἐβουλεύσαντο δὲ οἱ ἀρχιερεῖς ἵνα καὶ τὸν Λάζαρον ἀποκτείνωσιν· 11 ὅτι πολλοὶ διʼ αὐτὸν ὑπῆγον τῶν Ἰουδαίων, καὶ ἐπίστευον εἰς τὸν Ἰησοῦν.

    12 Τῇ ἐπαύριον ὄχλοςN πολὺς ὁ ἐλθὼν εἰς τὴν ἑορτήν, ἀκούσαντες ὅτι ἔρχεται ἸησοῦςN εἰς Ἱεροσόλυμα, 13 ἔλαβον τὰ βαΐα τῶν φοινίκων, καὶ ἐξῆλθον εἰς ὑπάντησιν αὐτῷ, καὶ ἔκραζον,N Ὡσαννά· εὐλογημένος ὁ ἐρχόμενος ἐν ὀνόματι κυρίου, βασιλεὺςN τοῦ Ἰσραήλ.

    NVariant with NA/UBS: ὁ τεθνηκώς ♦ – NVariant with NA/UBS: νεκρῶν ♦ νεκρῶν Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: τῶν ♦ ἐκ τῶν NVariant with NA/UBS: Μαρία ♦ Μαριὰμ NVariant with NA/UBS: οὖν εἷς ἐκ τῶν μαθητῶν αὐτοῦ Ἰούδας Σίμωνος Ἰσκαριώτης ♦ δὲ Ἰούδας ὁ Ἰσκαριώτης εἷς [ἐκ] τῶν μαθητῶν αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: εἶχεν καὶ ♦ ἔχων NVariant with NA/UBS: εἰς ♦ ἵνα εἰς NVariant with NA/UBS: τετήρηκεν ♦ τηρήσῃ NVariant with NA/UBS: ὄχλος ♦ [ὁ] ὄχλος NVariant with NA/UBS: ὄχλος ♦ ὁ ὄχλος NVariant with NA/UBS: Ἰησοῦς ♦ ὁ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: ἔκραζον ♦ ἐκραύγαζον NVariant with NA/UBS: βασιλεὺς ♦ [καὶ] ὁ βασιλεὺς

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Jesus salves av Maria (12,1–11)

    Ordene «seks dager før påske» viser sannsynligvis til det døgnet som begynte lørdag kveld – såfremt påskehøytiden dette året begynte fredag kveld, som Johannes forutsetter. Festen i Betania ser ut til å ha funnet sted lørdag kveld, da sabbaten var over. Markus sier at den ble holdt hos en ellers ukjent person som han kaller ’Simon den spedalske’. Selv Johannes synes å forutsette at vi her ikke befinner oss hjemme hos Lasarus, siden han er nevnt blant gjestene. Eiendommelig nok blir det påpekt at han var den som Jesus hadde oppvakt – dette er jo beskrevet ganske nylig, og det skulle være unødvendig å poengtere det slik. Dette er et av argumentene som brukes av dem som mener at det ikke er Johannes selv som har føyd inn kapittel 11 på den plassen hvor vi leser det i dag.

            Marta hjelper til, huslig og dyktig, slik hun også fremstilles hos Lukas. Mens Maria, også nøyaktig som hos Lukas, viser seg upraktisk og får kritikk for det, men blir forsvart av Jesus. Hun kommer med det beste hun har, og øser det ut over Jesus. Det er en kostbar olje av nardus fra India, et helt pund (en romersk vektenhet som svarer til drøye 300 gram). Hun begynner å salve Jesu føtter, og når den dyrebare oljen drypper fra dem, tørker hun den opp med håret sitt. Dette får Judas Iskariot til å reagere. Og Matteus opplyser at flere av de andre disiplene gjorde det samme. Hva skulle nå dette tjene til? For så mye penger kunne det gjøres en mengde godt. Johannes forklarer for oss at det var dårlige motiver som drev Judas til å vise en slik omtanke for de fattige. Vi får vite at han hadde hånd om kassen, og ikke forvaltet den på redelig vis. Dette er en detalj som bare Johannes nevner. Men Judas’ interesse for penger skinner igjennom også hos synoptikerne.

            Jesus forsvarer Marias sløseri. Hun har spart denne kostbare oljen, og tydelig ikke villet bruke den før i dette øyeblikket når hun øser ut alt sammen i overstrømmende glede, takknemlighet og kjærlighet. Denne kjærligheten til Jesus, som ikke regner og sparer, men gir alt med glede, er mer verdt enn all beregnende klokskap i verden. Den hører med blant de virkelig nyskapende krefter. Den er et stykke av himmelrikets hemmelighet. Nettopp derfor regnes den som fremmed og dåraktig i verdens øyne.

            Markus har føyd inn denne beretningen to dager før påske uten direkte å datere den. Det er grunn til å tro at Johannes, som sannsynligvis var øyenvitne, har rett i sin datering. Markus sier at kvinnen (som han ikke nevner navnet på) salvet Jesu hode, ikke hans føtter. Det ene utelukker ikke det andre. Å salve føttene på en gjest var ikke vanlig. Noen forskere mener at dette trekket i beretningen er lånt fra en annen hendelse i den perioden da alt ble fortalt muntlig. Lukas skildrer nemlig hvordan en syndefull kvinne under et måltid hjemme hos en fariseer kom inn og gråt, vætte Jesu føtter med sine tårer og tørket dem med håret (7,38). I denne sammenhengen blir en så uvanlig handling forståelig. Men vi må huske hva det er Johannes ønsker å poengtere: Det som skjedde i Betania, skjedde i en høyst uvanlig sammenheng. Det var skikk å hylle den som ikke hadde noen likemann. Skikken gav i seg selv uttrykk for at man ikke var verdig til å hylle ham, og ikke kunne hylle ham slik han egentlig fortjente. Og Jesus lar forstå at det lå noe profetisk i det Maria gjorde, noe som kom fra Gud. Menneskesønnen ble salvet til sin gravferd. Når neste sabbat tok til, skulle han hvile i graven.

            Så sprer ryktet seg blant pilegrimene og folket inne i byen: Jesus er kommet. Mennesker begynner å strømme til, også for å se Lasarus. Men yppersteprestene forblir like upåvirket. De viser hvor sant Jesus hadde talt i lignelsen om den rike mann og Lasarus: Hvis noen ikke vil tro på Ordet, hjelper det ham ikke om noen oppstår fra de døde.

    «Han som er Israels konge» (12,12–19)

    «Dagen etter» har sannsynligvis vært en søndag, den som vi feirer som Palmesøndag. Johannes er nå kommet frem til lidelseshistorien, og han kan ikke unngå å tale om ting som synoptikerne allerede har fortalt. Men han prøver også her å bringe frem noe nytt, og han forutsetter en mengde viktige ting som alminnelig kjente. At Jesus toget inn i Jerusalem, sier han ikke direkte. Han snakker ikke om kappene som ble lagt ut over veien, enda de passer utmerket inn i det bildet han tegner. I stedet taler han, og bare han, om palmegrenene. Disse var som regel hentet nede fra den varme Jordan-dalen, og ble brukt ved prosesjoner på de store høytidsdagene. Samtidig var de et symbol på jødenes frihet. De hadde vært båret av makkabeerne ved deres store seiersfester to hundre år tidligere. Hundre år senere, ved det siste store opprøret, skulle de settes i billedform på mynter som ble slått av opprørerne. Med et slikt utstyr gikk de altså ut «for å møte ham». Johannes bruker et uttrykk som også betyr «for å hylle». For sikkerhets skyld sa de ikke bare «han som kommer i Herrens navn» (enda bare dette kunne bety Messias), men de la til: «Israels konge».

            Hos dem som hyllet Jesus denne dagen, var tankene sikkert svært forskjellige. Men denne hyllesten av kongen er det Johannes vil holde frem. Og det er verdt å merke seg at han sier at Jesus satte seg på det unge eselet etter at ropene var begynt å lyde. Visst var han konge, men det var en slik konge som profeten hadde talt om, en som ikke kom med hærmakt, men som likevel skulle råde over alle folk, ikke bare over Israel. Han var allerede salvet til konge, men for å legges i graven. Han skulle krones, men med torner. Han skulle få sin kongekappe, men for å latterliggjøres. Og når de som nå hyllet ham om noen dager skulle se ham i krone og skrud, ville de rope: Korsfest ham!

            «Dette skjønte ikke hans disipler fra først av». Johannes har forlengst minnet om at det fantes ting de ikke skjønte før lang tid senere (2,22). Når de fordypet seg i Skriften, forsto de sin Mester. Vi hører hvordan apostlene i Jerusalem ble fritatt fra andre plikter for å vie seg til «Ordets tjeneste» (Apg 6,4). Til denne tjenesten hørte det også å forske i Skriften for å se hele Jesu liv og verk i profetienes lys. Nettopp på denne tiden møter vi Johannes ved Peters side som leder for apostlene.

            Enda en gang understreker Johannes hvilken rolle oppvekkelsen av Lasarus spilte som bakgrunn for både hyllingsropene og det motstanderne begynte å foreta seg. At Jesus ved dette inntoget ble hyllet for sine kraftige gjerninger, sier også Lukas. Men Lasarus nevnes ikke av noen av synoptikerne. Mange kritiske forskere sier at dette kommer av at Lasarus aldri ble vekket opp, og at det hele er en legende av sen dato. Men dersom det forholder seg slik med Johannes som både en velgrunnet urkirkelig tradisjon og mange kritiske forskere mener, står vi her overfor et øyenvitne. Da kan vi ikke avfeie ham uten å lytte til hva han har å si.